Se for deg at du sitter i en hule

Skrevet av Urfan Ul Hassan
Desember 2021

Hulen - et lukket sinn
Se for deg at du sitter i en hule sammen med 2 andre venner. Her er dere født og vokst opp sammen.
 
Du og dine venner er låst i lenker. Dere har vært låst i lenker helt siden fødsel. Lenkene er festet slik at dere er tvunget til å konstant stirre på en vegg av stein foran dere. Dere har stirret på denne veggen hele livet. Dere har derfor aldri sett hverandre. Du vet ikke hvordan kroppen din ser ut. Du vet ikke hvordan dine venner ser ut, og de vet ikke hvordan du ser ut. Dere kan kun høre hverandre.

 
Skygger - en lav forståelse av virkeligheten
Bak dere så er det en enorm gangsti. På denne stien så går livet sin gang. Mennesker og dyr reiser på denne veien hver dag. Disse menneskene og dyrene ser ikke dere, og dere ser ikke dem. Skyggene til disse menneskene og dyrene blir kastet på veggen foran dere. Stopp og tenk på dette: vil ikke du og dine venner, siden dere aldri har sett noe annet, anta at skyggene dere ser er ekte vesener?

 
Lyset - sannheten gjør ekstremt vondt
En dag, så kommer det en vakt ned og forteller deg at du skal ut av lenkene og ut av hulen. Du blir gitt ingen forklaring. Det er kun du som blir bedt om å forlate hulen. Dine venner må bli.
 
Du kjemper imot vakten fordi du antar at livet i hulen er et normalt liv. Du kan ikke forestille deg noe annet. Du kjemper derfor hardt imot vakten. Vakten må fysisk tvinge og kaste deg ut av hulen.

Du ligger nå rett utenfor hulen med hodet i sanden. Du forsøker å løfte hodet og åpne øynene, men lyset er for sterkt. Du er vant til mørket. Lyset blender deg derfor totalt. Det går litt tid og øynene dine begynner å bli vant til det sterke lyset (sannheten). 


Du kunne aldri ha forestilt deg dette
Nå har du endelig klart å åpne øynene og se realiteten av ting. Til din absolutte overraskelse, så ser du for første gang en blå himmel, du ser skyer og sol, du ser mennesker og dyr, og du forstår nå hva skygger egentlig er. Du ser hus og landsbyer i distansen, du ser og kjenner på sanden du står i og du ser dine egne hender og føtter for første gang.

Du forstår på dette tidspunktet at hele livet ditt har vært en løgn.
 
 
Du ønsker å hjelpe og redde dine venner fra mørket (uvitenhet)
Du står fortsatt ved åpningen av hulen. Du tenker at du bør gå ned til mørket og fortelle dine venner om livet utenfor hulen. Du ønsker at dem også skal se lyset.

Du går ned til dine venner, men du klarer ikke å gå helt ned til dem. Du står nå på gangstien bak dem, og du forsøker å fortelle dem hva du nettopp har sett. De ser skyggen din kastet på veggen foran seg. 

Du legger først merke til at dine venner skryter av hverandre over hvor flinke dem er til å identifisere skyggene de har sett før. Du som har sett sannheten av ting vil oppleve dette som den ultimate tragedien - dine venners eksistens handler om å snakke om helt verdiløse ting.
   
De ser nå på skyggen din, og du deler det du har lært med glede og med optimisme. Du gleder deg på vegne av dine venner, men dine venner tror ikke på dine nye oppdagelser; de tror du har blitt en psykotisk person som hallusinerer. For dem så er verden av skygger fortsatt den høyeste realiteten; alt du sier virker helt fjernt. Du forsøker og forsøker men til ingen nytte. Dem ler av dine historier og oppdagelser. Alt du beskriver vil aldri eksistere for dem.


Til refleksjon:
Dette er en enkel fremstilling av Platons hulelignelse. Platons hulelignelse var en referanse til døden av Sokrates og til menneskets tilstand. Dette er en historie om viktigheten av å ha et åpent sinn, spesielt når man er sterkt overbevist om noe.

 
Jeg har prøvd å forklare noen metaforer gjennom overskriftene. Reflekter gjerne over historien og bruk dette i ditt eget liv. Du kan nå stille spørsmål ved dine egne antakelser som du aldri har stilt spørsmålstegn ved tidligere. F.eks. hva om denne verden som du og jeg ser, og som personen fra hulen så til slutt, også er en lavere form for eksistens? Platon mente at det fantes noe mer enn den materielle verden vi opplever, men at vi ikke klarer å se det fordi vi er låst av sansene; vi sitter altså i en hule.
 


 
Under er en kort video som på en kreativ måte oppsummerer Platons hulelignelse: