historien om daedalus og icarus

Vår historie finner sted på toppen av et mektig tårn. På toppen av tårnet er det en åpen plass, uten tak; dersom du sto på toppen, ville du ha tilgang til en klar himmel over deg. Du ville kunne se ut over havet til øst, og mot vest ville du kunne se omrisset av nærmeste by i horisonten. 

På toppen av dette tårnet var Daedalus og sønnen Icarus, fengslet for evigheten. Daedalus hadde tidligere bygd en labyrint for Kong Minos - en labyrint som var umulig å komme seg ut av. Kongen fryktet at Daedalus skulle avsløre hemmelighetene bak labyrinten. Kongen valgte derfor å fengsle far og sønn. Dette fengselet på tårnet var også tilsynelatende umulig å flykte fra. Daedalus var en tenker, oppfinner og arkitekt - et geni på flere områder.

Kongen hadde muligens undervurdert hans reelle verdi.

I flere måneder observerte Daedalus fuglene som stadig fløy over tårnet. Han studerte dem, og forsto etter hvert mekanikken i hvordan flyvning fungerer. Fuglene mistet ofte sine fjær over tårnet; Daedalus begynte å samle på disse fjærene, og over tid klarte han å lage to par med store vinger ut av fjærene.

Icarus var ung voksen - naturlig aggressiv, nysgjerrig og impulsiv. Daedalus var bekymret for dette, og før deres store flukt forsøkte han å undervise vekk lærdom og visdom for livet: 

Daedalus:

“Flyr du for høyt vil sola brenne opp vingene dine. Flyr du for lavt vil vannet fra havet og fuktigheten i lufta gjøre vingene våte, og da blir de for tunge til å fly med. Det er viktig at du flyr i midten, og holder deg til midten hele veien."

I det de begynte å fly kjente Icarus på en overveldende selvtillit. Icarus fløy høyere og høyere, og følelsen av makt økte i takt med at han nådde nye høyder.

Solens intense varme satte til slutt fyr på vingene; Icarus stupte tvers over himmelen med glødende flammer og røyk rundt seg. Icarus falt dermed til sin død. Havet slukte opp og gjorde taus både flammene og Icarus sin indre glød.

Øvelse gjør mester

De fleste mennesker bruker intuisjon, og føler seg ofte frem til et valg. En slik atferd på "autopilot" gir ikke trening i den gylne middelvei. En utrent intuisjon er sterkt preget av emosjon og eksisterende antakelser. Fornuft, et høyere aspekt ved mennesker, må bestemme over de mer primære elementene, slik som følelser og instinkt fra den dyriske sjelen. De primære elementene skal likevel ikke benektes eller fjernes, men aksepteres, anerkjennes og kanaliseres riktig. Den gylne middelvei, gitt nok praktisk trening, trener dømmekraften og utvikler en skarp intuisjon.

Individets personlighet tatt i betraktning

Personlighetspsykologi var ikke fjernt for Aristoteles, slik at individuelle forskjeller ble tatt hensyn til i hans tenkning. En middelvei vil variere fra situasjon til situasjon og fra menneske til menneske.

En person med visse personlighetstrekk, f.eks. høy nevrotisisme (et reaktivt nervesystem) vil av natur ha sterkere emosjonell respons enn en med middels til lav nevrotisisme. Hjernen til en person med høy skåre på personlighetstrekket medmenneskelighet vil av natur synes konflikt er ubehagelig. Det blir derfor vanskeligere for denne personen å si ifra til sjefen i eksemplet over. I den reelle verden vil en middelvei for akkurat denne personen spille seg ut annerledes enn en med lav medmenneskelighet.

En middelvei i det filosofiske liv?

En person med høy skåre på personlighetstrekket åpenhet/intellekt vil være mer villig til å filosofere, og også generelt sette mer pris på filosofi, kunst og abstrakte ideer. Individet med lavere skåre på dette trekket vil ikke finne filosofi som naturlig interessant; hvordan skal denne personen følge en middelvei? Denne personen trenger ikke nødvendigvis å kunne filosofi og teorier i detaljer, men personen kan fokusere på å praktisere kunnskapen fra den filosofiske verden for å utvikle sjelen. Dette er grunnen til at riktig og god utdanning var et sentralt fokus for Sokrates - en god utdanning gir ikke kun teknisk kunnskap, men den forbedrer og utvikler menneskets karakter.

Her ligger det en antakelse om at individet i eksempelet har anerkjent og vurdert filosofi som viktig i det hele tatt. De fleste mennesker mangler filosofisk opplysning, og ser ikke verdien av filosofi i eget liv. Dette var en tragedie for filosofen Nietzsche (og andre filosofer), som til slutt vurderte filosofi som en aktivitet kun for elite-mennesker.

Sokrates argumenterte for at filosofen som påstår, eller faktisk har opplysning, skyldte andre mennesker kunnskap; dette hadde totalt sett vært det dydige å gjøre (middelveien) for filosofen - et forsøk på opplysning for å forbedre ethvert individ til å nå sitt potensial hvor enn dem befinner seg på sin reise i livet.

Aristoteles konkluderte med at det filosofiske liv var det høyeste, mest verdige livet å leve for et menneske - et liv dedikert til kunnskap, refleksjon og utviklingen av sjelen. Det politiske liv var på 2. plass, der fokuset måtte være å forbedre samfunnet. Her var det ikke snakk om et politisk liv der en fokuserer på karriere - det faller inn under neste kategori. Det laveste livet var det hedonistiske liv, der fokuset var nytelse. Nytelse kan komme gjennom sansene, men også i form av at en fokuserer livet mot prestisje, luksus, karriere eller annen aktivitet som utelukkende appellerer til den dyriske sjelen.

Finnes det her en middelvei for det gode livet? En middelvei undertrykker ikke den dyriske sjelen, men den aksepteres og kanaliseres på en fornuftig måte. Den dyriske sjelen må styres av den rasjonelle sjelen. Platon hadde mulig argumentert for at Filosofkongen hadde akseptert mild-moderat nytelse, og deltatt i politikken for samfunnets beste; men alt dette hadde vært forankret i den høyeste menneskelige aktivitet - filosofi. De som ikke ønsker eller evner å filosofere, bør likevel fokusere på å utvikle sjelen gjennom praktisering av dyder. Mennesker forsøker dette uansett, hver eneste dag, uten å være klar over det. Graver man dypt nok i menneskets underbevissthet så vil de med visdom observere at mennesket som art har ubevisst og intuitivt vurdert dydig atferd som den beste atferd. Mennesker setter intuitivt pris på når dem selv eller andre er dydig - en konklusjon som bør filosoferes over på et dypere nivå enn evolusjonspsykologi.